Avdekker jordens begravde hyperhastighetskratere
I motsetning til Månen eller Mars har Jorden en aktiv tektonisk motor, tette atmosfærer og ubarmhjertig hydrologisk erosjon som sluker nedslagskratere. For å finne sporene etter forhistoriske kosmiske kollisjoner bruker geofysikere satellittradar, sensorer for gravitasjonsgradienter og multispektral analyse.
Kebira-krateret og sandgjennomtrengende syntetisk apertur-radar
Tørr silikasand med lave dielektriske konstanter oppfører seg nesten som glass for visse mikrobølgelengder. Når instrumenter for syntetisk apertur-radar (SAR), som Shuttle Radar Topography Mission (SRTM) og ALOS PALSAR, sender L-bånd-mikrobølger (bølgelengder på rundt 23 cm) over ekstremt tørre ørkener, trenger pulsene opptil to meter ned under aktive sanddyner.
I 2006 brukte fjernmålingsforskerne Farouk El-Baz og Eman Ghoneim satellittradardata til å identifisere det enorme Kebira-krateret, som strekker seg over grensen mellom Egypt og Libya. Med en diameter på 31 kilometer var denne dobbeltringede astroblemen fullstendig skjult for det menneskelige øyet av de bevegelige sandteppene i Det store sandhavet.
Funnet ga en sannsynlig opprinnelse for det gåtefulle «Libyan Desert Glass» – rene gulgrønne silikaimpaktitt-fragmenter spredt over hundrevis av kvadratkilometer i den nordafrikanske ørkenen.
Chicxulub-ringen av cenoter og satellittbanens tyngdekraft
Asteroidenedslaget som gjorde slutt på de ikke-fuglelignende dinosaurene for 66 millioner år siden, etterlot et krater på 180 kilometer i diameter. Likevel viser en tur gjennom Yucatán-jungelen i dag flate kalksteinsletter uten noen høy kraterkant.
Topografi fra bane, basert på satellittbåren radar-altimetri og satellittgravimetri, fortalte den virkelige historien. Høypresisjonshøydemodeller viste at grunnvann løste opp kalkstein fortrinnsvis langs den begravde kraterkanten og dannet en tydelig halvsirkelformet kjede av synkehull: den berømte Cenote-ringen.
Dessuten identifiserte satellittoppdrag som måler jordens tyngdefelt, som GRACE og GOCE, store konsentriske lavpunkter i tyngdekraften. Asteroiden knuste dypt skorpeberggrunn, noe som reduserte tettheten sammenlignet med den uberørte kontinentalskorpen rundt.
Store krater avdekket fra satellitt
Astroblemer oppdaget, bekreftet eller strukturelt kartlagt ved hjelp av satellittfjernmåling.
| Kraternavn | Sted | Diameter | Anslått alder | Primær deteksjonsmetode |
|---|---|---|---|---|
| Vredefort-kuppelen | Free State, Sør-Afrika | ~300 km (opprinnelig) | 2,02 milliarder år | Multispektral geologisk kartlegging og løftestruktur |
| Chicxulub-krateret | Yucatán, Mexico | ~180 km | 66 millioner år | Radartopografi fra bane og GRACE-tyngdeanomalier |
| Manicouagan-reservoaret | Quebec, Canada | ~100 km | 214 millioner år | Optisk romfotografi av ringsjøen («Quebecs øye») |
| Kebira-krateret | Grensen mellom Libya og Egypt | ~31 km | ~28–30 millioner år | P-bånd og L-bånd undergrunnsradarpenetrering |
| Hiawatha-krateret | Nordvest-Grønland | ~31 km | 58 millioner år | Isgjennomtrengende flyradar og Sentinel-overvåking av isstrømmer |
Hvordan radar-altimetri og InSAR gjør usynlige sprekker synlige
Interferometrisk syntetisk aperturradar (InSAR) sammenligner to satellittradarbilder av samme sted, tatt fra ulike vinkler eller med ulike intervaller. Ved å sammenligne faseforskyvningene i de tilbakespredte mikrobølgesignalene måler satellittene millimeterstore bevegelser i jordskorpen.
Rundt begravde nedslagsringer gir differensiell sedimentkompaksjon over millioner av år mikrosenkningssignaturer langs forkastningslinjer. Disse er helt usynlige for observatører på bakken, men lyser tydelig i satellittenes fase-differensielle interferogrammer.